Kjells Blogg

I den neste nasjonale helseplanen bør en gå inn for at det helsetjenesten skal organsieres i tre nivå og at LEON1)-prinsippet må følges. Skal vi få full effekt av samhandlingsreformen og flytte oppgaver til kommunehelstjenesten, må vi ta ut potensialet i fastlegeordningen.

Alle fastleger skal bli og forbli spesialister i allmennmedisin slik at befolkningen møter jevn og god kvalitet på det medisinske førstelinjetilbudet. Innholdet i den allmennmedisinske spesialiteten må videreutvikles i forhold til samhandlingsreformen og nasjonal helse og velferdsplan.

Den fagmedisinske systemledelsen i kommunene må styrkes. De offentlige fastlegeoppgavene bør organiseres i (inter)kommunale fagnettverk med en fagansvarlig fastlege for hvert felt i kommuneoverlegens stab. I praksis vil det si at en fastlege f.eks. har som offentlig allmennlegearbeid å lede fagutviklingen i sykehjemsmedisin i kommunen(e) under ledelse av kommuneoverlegen.
Laveste spesialisthelsetjenestenivå bygges ”oppå” kommunehelsetjenesten. Dette nivået består av lokalsykehus og avtalespesialister og organiseres i henhold til en ny nasjonal sykehusplan, som jeg mener må lages for å skape nødvendig forutsigelighet for alle. Sykehusplanen må fastslå hvilket medisinsk faglig innhold lokalsykehus skal ha, herunder akuttfunksjoner og hvor det skal ligge lokalsykehus i landet. Lokalsykehusnivået skal ta seg av de alminneligste sykdommene fastlegene og kommunehelsetjenesten for øvrig ikke tar hånd om. Sjeldnere sykdommer må tas hånd om på universitetssykehusene. Betaling av helsetjenester må støtte opp under oppgavefordelingen på alle tre nivåene, slik at vi får minst mulig vridningseffekter. Det vil si at man ikke driver med oppgaver som skulle vært løst på nivået under (til en brøkdel av prisen).

Jeg slutter meg til:
“Kortreist akuttberedskap som bygger på gode lokalsykehus for dagligdagse sykdommer, kombinert med med høyspesialiserte sentrale sykehus med klar funksjonsfordeling er en bærekraftig modell” (Mads Gilbert Dagbladet 281210).

Lokalsykehus er billigere i drift enn store. Sammenslåing gir bare unntalsvis innsparing. Lokalsykehus er viktige hjørnesteinsbedrifter. Lokalsykehus har færrest sykehusinfeksjoner. Nærhet til egen familie, venner og sosial nettverk gir raskere tilfriskning. En fersk meningsmåling viser at 9 av 10 vil opprettholde lokale akuttsykehus.

Det er antagelig samfunnsøkonomisk rimeligere, organisatorisk enklere og medisinsk faglig bedre å ha pasienter som trenger nærhet til spesialisthelsetjenesten etter utskriving, liggende i en egen enhet på sykehuset enn at kommunene skal bygge opp og drifte såkalte “intermediære” sykehjem.

Der det er kort vei til lokalsykehus, bør det ikke anlegge distriktsmedisinske sentra. Der veien er lang kan en anlegge slike og da må det disktriksmedisinske senteret springe ut av lokalsykehuset, slik at en får et samlet fagmiljø – og primærehelsetjenesten må være enig i at det er hensiktsmessig. Mange steder vil privatpraktiserende avtalespesialister kunne dekke opp for spesialisthelsetjenestebehovet utenfor sykehus.

Jeg foreslår at vi må åpne for forsøksvirksomhet med sykehusdrift i ett eller flere helseforetak, der vi lar kommunene i noen lokalsykehusområder få driftsansvar for lokalsykehuset og de prehospitale (ambulanse) tjenestene. En slik driftsform vil også bidra til å sikre lokademokratisk styring over lokalsykehustilbudet i området. Lokalsykehusene kan inngå i nettverk og lære av hverandre.

1)LEON – laveste effektive omsorgsnivå

Min venn og partikamerat bisettes imorgen. Han fikk 86 rike år. Han fikk gjort en stor innsats som lege, familiemann og for akademiet og folkehelsa. Jeg hadde gleden av å bli kjent med ham gjennom lokalpolitikken i Bærum de siste 5 årene han levde. Han satte sitt helsepolitiske preg på partiprogrammene og helsepolitikken i Bærum Arbeiderparti og i kommunestyret i Bærum. Hans credo i politikken var Barn og unge først. Her er noen av hans passasjer fra Bærum Arbeiderpartis program til kommunevalget i 2007:

“Alle barn og unge skal oppleve trygge oppvekstvilkår, møte gode rollemodeller i sitt nærmiljø, bli stimulert med oppgaver og utfordringer som de har forutsetninger for å mestre. Kommunens oppgave er å legge til rette for en slik utvikling gjennom å styrke de arenaer der barn og unge ferdes, i samspill med mennesker og organisasjoner som barn og unge er knyttet til.

Barn og unge skal få førsteprioritet fordi:
- Barn og unge er framtiden.
- Barne- og ungdomstiden danner grunnlaget for resten av livet. Faktisk er det slik at nøkkelen til en god eldrepolitikk er en god barne- og ungdomspolitikk.
- De fleste barn og unge har det bra, men mellom 5 og 10% faller utenfor. De har problemer med skolen. Mange begynner tidlig med røyk, alkohol og ofte andre rusmidler.
- Vi vet fra mange undersøklser at tiltak nytter, men de må begynne tidlig. De må ofte rettes mot hele familien, og de må være tilstrekkelige og omfattende.
- En ungdom som begynner med rus, kriminalitet, fengsel og som til slutt havner på uføretrygd, er ikke bare utsatt for en personlig tragedie. Han eller hun koster og så samfunnet mange millioner kroner. Kan vi redde en eneste ungdom fra dette, har vi finansiert store forebyggende program!"

Han kunne “kalle meg inn” for å drøfte helsepolitiske spørsmål; “Det er Peter. Du må komme ned her. Jeg må snakke med deg. Passer det imorgen kl 14.” Det passet alltid og han visste det. Det var heller aldri nei i hans munn når jeg ringte og spurte om å få snakke med ham – det være seg om ledelse, helsepolitikk, forbyggende helsearbeid, geriatri og allmennmedisin eller for å drøfte noe han eller jeg hadde skrevet. Møtene var målrettede og hadde en lun atmosfære. Jeg følte meg alltid beriket når jeg gikk derfra.

Den siste tiden var det særlig de uheldige hendelsene i helsetjenesten som opptok ham og hvordan vi kan forebygge dem og lære av dem. Selv om han slet med sykdom på slutten, fikk han i løpet av sitt siste leveår produsert tre bøker, som vi skal få glede av i 2011.

Jeg kommer alltid til å tenke på Peter med glede og takknemlighet for samvær og samarbeidet vi fikk.

Norsk nærings og arbeidsliv har gode forhold under den rødgrønne regjeringen. Omtrent 300.000 flere er kommet i arbeid siden 2005 og de langt fleste har fått arbeid i privat sektor. Det er likevel en utfordring at så mange i arbeidsfør alder står utenfor arbeidslivet. NHO avholdt sin årskonferanse 050111 og ett av temaene var arbeid og velferd. Det er derfor en fin anledning til å utfordre NHO og dets medlemmer hvordan de i langt større grad kan bidra til at flere unge og yrkeshemmede kommer i arbeid. Det virker puslete når NHOs administrerende direktør John G. Bernanderi sin intro artikkel om “Velferdsfellen” i NHO-magasinet mener at næringslivets bidrag bare skal være lærlingeordning og praksisbrev. Viktige tiltak, men næringslivet må nok grave mye dypere i sin egen lommebok – og ikke i lommeboka til folk på trygd – og åpne for å ta yrkeshemmede i arbeid i stor skala, skal organisasjonen fremstå som troverdig i forhold å skape bærekraftig velferd i fremtiden og ta større samfunnsansvar i arbeidspolitikken.NAV har beregnet at 650000 årsverk går tapt hvert år i Norge. Hadde alle sluppet til ville det resultert i en verdiskapning på ca 130 milliarder kroner. De arbeidsledige, mange deltidsarbeidende og uføretrygdede banker på arbeidslivets dør, men de slipper ikke inn – selv i høykonjunturtider. Uten et arbeidsliv som åpner for hel- eller del-tids ansettelse av yrkeshemmede, kommer verken den enkelte yrkeshemmede arbeidssøkende, NAV, arbeidsliv eller samfunn noen vei.

Det er stor oppmerksomhet på hvilke støtteordninger som skal gis for at bedrifter skal ta inn yrkeshemmede i arbeidsstokken. Utgangspunktet har lenge vært at arbeidsgivere ikke må tape noe på å ta inn yrkeshemmede og at det å ha yrkeshemmede ansatte blir en belastning. Dette perspektivet må det nå røskes kraftig opp i – og det er det vårt Arbeiderparti som skal gjøre.

Det finnes hederlige unntak, men i stort er arbeidsgiveres solidartitet med arbeidssøkende svak her i landet. Jeg etterlyser en menneskepolitikk der menneskets plass i arbeidslivet kommer høyt på dagsorden og der bedrifts-lederes og -eieres status i samfunnet også bedømmes ut fra hvor stort ansvar de påtar seg for å gi folk arbeid.

På denne bakgrunn utfordret jeg arbeidsgivere og arbeidsliv på FARVE-konferansen “Arbeidskraft og inkludering” i Bergen 29. og 30. september 2010. Jeg stilte bl.a. spørsmål om hva arbeidsgiverne kan bidra med for å få flere yrkeshemmede inn i arbeidslivet?

Hvor mye avkastning på pengekapitalen må en eier egentlig ha for at en bedrift skal oppleves å være drivverdig? Har ikke norsk bedrifts- og etats-ledere noe annet perspektiv lenger enn størst mulig bedriftsøkonomisk overskudd? Går det ikke an å trekke inn antall yrkeshemmede ansatte som en sentral indikator på bedriftens samfunnsansvar og hvor vellykket en bedrift drives? Her må det kulturskifte til i arbeidslivet.

Vi har idag lovpålegg om at bedriftene og etatene ikke skal forurense miljøet og det skal være minst 40% av hvert kjønn i styrene i aksjeselskap. Jeg har liten tro på at vi kommer noen vei med å få ned utenforskapet i arbeidslivet uten lovpålegg om å ta inn yrkeshemmede i mellomstore og store bedrifter og etater. Et slikt lovpålegg må selvsagt følges av støtteordninger for å få folk igang i bedriftene og etatene. Men så skal de ha fast ansettelse og vanlige lønns- og arbeids-betingelser. Mange yrkeshemmede som kommer inn i arbeidslivet bidrar til større overskudd og har meget lavt sykefravær! De er en ressurs og ikke et problem.

I forbindelse med debatten om Statsbudsjettet for 2011 har Høyre og Frp plutselig oppdaget at mellom 6-700.000 av en arbeidsstokk på 3.6 millioner står utenfor arbeidslivet. De bebreider regjeringen for at de ikke gjør noe med saken. Vårt parti og vår regjering er i kraft av sin kloke, langsiktige finanspolitikk i ferd med å føre landet gjennom en dyp internasjonal finanskrise på en måte som medfører at vi slipper massearbeidsløshet her hjemme. Finanskrisen er utløst av de økonomiske systemene Høyre og FrP mener skal løse utfordringene i arbeidslivet. Til tross for at norsk næringsliv går så det suser, har Høyre og FrP ingen annen løsning enn at bedriftene må ha enda lavere skatter / høyere subsidier for å ansette yrkeshemmede. Dette er for det først feil fordelingspolitikk. For det andre treffer skattelette til næringslivet ikke gruppene alle er så opptatt av å hjelpe nå. Et lovpålegg om å ta inn yrkeshemmede i arbeidstokken treffer derimot midt i blinken og vil være et sann solidarisk handling i forhold til alle de som ufrivillig står utenfor arbeidslivet.

Jeg mener Arbeiderpartiet skal utfordre arbeidslivet til å vise større solidaritet med de yrkeshemmede og at ledere- og eiere i mellomstore og store bedrifter og etater skal pålegges et større samfunnsansvar for de yrkeshemmede. Det er da også mye bedre samfunnsøkonomi enn stønad til passivitet. Det handler om vilje til å gi og dele på arbeid, kanskje få litt mindre avkastning på pengekapitalen, men dessto større avkastning på human- og samfunnskapitalen. Det perspektivet vil jeg at vårt Arbeiderparti skal legge til grunn for arbeidslivs-politikken fremover.

FARVE – Forsøksmidler arbeid og velferd (NAV)

Overalt i byråkrati, arbeids-, næringsliv og helsetjeneste må alle handle ut fra følgende: Hva kan jeg / vi gjøre for å få og beholde flere i arbeid. Hindrer regelverk denne politikken, må reglene endres fremfor at arbeidsdyktige støtes ut av eller holdes utenfor arbeidslivet.

I jula hadde jeg gleden av å treffe en blind fysioterapeut. Hun har drevet som næringsdrivende fysioterapeut i 30 år og er fremdeles aktiv og faglig engasjert og ønsker å holde på i mange år fremover, men nå er hun i ferd med å miste motet. Helseøkonomiforvaltningen (HELFO) der næringsdrivende fysioterapeuter med avtale får offentlig refusjon for arbeidet sitt fra, har siden 2006 bare gitt henne halvårlige dispensasjon til fortsatt drift fordi hun ikke har kunnet sende inn regningene sine elektronisk. Det finnes imidlertid ikke noe journalprogram for blinde fysioterapeuter som kan overføre regninger elektronisk til HELFO.

Mitt Arbeiderparti og sittende regjerings politikk er et inkluderende arbeidsliv, arbeid til alle og satsing på å få yrkeshemmede i fast arbeid. HELFO må ikke legge hindringer i veien for denne politikken og må sørge for at blinde fysioterapeuter får adgang til å sende inn regningene sine på papir på permanent basis, så lenge det ikke finnes tilgjengelig dataoverføringsprogrammer de kan benytte. Utgiftene HELFO har ved manuell kontroll av regningene på papir fra blinde fysioterapeuter er trolig meget beskjedne og står ikke i noe forhold til de tap og utgifter som påløper hvis fysioteraeputen blir uføretrygdet. Pasientene og helsetjenesten mister en erfaren fysioterapeut. Fysioterapeuten mister arbeidet og arbeidsinntekten. Fellesskapet taper skatt og blir påført en betydelig ekstra utgift i form av en helt unødvendig uføretrygd.

Det er uverdig at HELFO behandler blinde fysioterapeuter på denne måten. Halvårlig driftshorisont for næringsdrivende er på generelt grunnlag meget vanskelig og særlig for den som har et handicap å streve med i tillegg. Det er feil ressursbruk både for HELFO og søker, å la blinde fysioterapeuter søke dispensasjon hvert halvår. Særlig urimelig virker rutinen, når HELFO vet det ikke finnes egnet dataoverføringsprogram. HELFO må snarest sørge for at blinde fysioterapeuter skal få holde på så lenge som mulig, selv om regningene blir sendt på papir.